Hvorfor var Paulus teltmaker?

Kirken trenger tusenvis av profesjonelle kristne for å fullføre evangeliseringen av verden, som ingeniører, forskere, forretningsfolk, helsearbeidere, idrettsutøvere, landbrukere, datateknikere, mediespesialister og lærere av alle slag – teltmakere som kan integrere arbeid og vitne i det tjueførste århundre som apostelen Paulus gjorde i det første århundre.

Men hvor mye tid brukte egentlig apostelen Paulus på å lage telt? Hvor mye penger fikk han i gaver? Hvorfor utførte han manuelt arbeid i det hele tatt? Er hans strategi anvendelig i vår moderne verden? Før vi undersøker disse spørsmålene, må vi vurdere hva moderne teltmakere gjør og hvorfor det trengs så mange flere. Vi vil først se på den praktiske begrunnelsen for at det trengs teltmakere i dag og deretter presentere Paulus sine tidløse grunner.

Hvem er en teltmaker?

Teltmakere er misjonsmotiverte kristne som forsørger seg selv i verdslig arbeid mens de driver tverrkulturell evangelisering på jobb og fritid. De kan være forretningsentreprenører, lønnede fagfolk, lønnede ansatte, frivillige arbeidere eller kristne i faglig utveksling, finansiert forskning, praksis eller studier i utlandet. De kan tjenestegjøre til liten eller ingen kostnad for kirken.

Vanlige misjonærer mottar derimot giverstøtte kanalisert gjennom en misjonsorganisasjon eller en kirke. De blir oppfattet som religiøse arbeidere selv om de bruker ferdigheter som sykepleie eller undervisning, fordi de jobber i regi av kristne institusjoner.

Mellom disse to like utmerkede modellene finnes det hybrider – alle er gyldige så lenge de er åpne og ærlige. Noen teltmakere supplerer en lav lønn med beskjedne gaver, og noen misjonærer tar deltidsarbeid i en sekulær institusjon som en skole eller et universitet, for ekstra støtte eller for å få kontakt med ikke-troende. Misjonsorganisasjoner utplasserer noen av sine ansatte for å øke deres organisatoriske troverdighet. Gud leder noen kristne til å veksle mellom å være selvfinansierte og motta giverstøtte til forskjellige tider.

Dessverre er de fleste kristne med jobb i utlandet ikke teltmakere. De er mennesker som hadde liten eller ingen tjeneste hjemme, og å krysse et hav endret ikke på det. De går i en internasjonal kirke blant sine egne landsmenn – Amerikanere slutter seg for eksempel til engelskspråklige menigheter. Men få kristne utlendinger ser etter muligheter for å dele evangeliet med lokale borgere eller gjestearbeidere fra tredjeland i deres nye vertsland. Trolig er mindre enn én prosent teltmakere.

En stor misforståelse i misjonskretser er at teltmakerjobber gir lite tid og energi til kristent arbeid. Kristne arbeidere spør meg hele tiden: “Følte du det ikke frustrerende å bruke så mange timer på en sekulær jobb og å ha så lite tid til overs for Gud?” Men jeg trodde at all min tid tilhørte Gud! Han hadde ført meg til en sekulær, tospråklig skole i Lima, Perú, og deretter til en annen i Sao Paulo, Brasil. Han ga meg en spennende tjeneste med lærere, grunnskole- og videregående elever og deres peruanske og brasilianske familier i overklassen. Foruten dette var det skolesykepleiere, vaktmestere, bussjåfører og kokker. Denne tjenesten dreide seg om jobben min, men slo over i mitt personlige liv, gjennom gjestfrihet og bibelstudier hjemme.

På fritiden drev jeg undervisning og opplæring i lokale kirker og startet kristent studentarbeid. Studentarbeidet på campus ble min viktigste tjeneste i tretti år, banebrytende IFES (Laget) studentbevegelser i Perú og Brasil, og senere i Portugal og Spania, og opplæring av studenter og ansatte i en rekke andre land.

Min tjeneste for Gud var like fulltid da jeg hadde full jobb som den var i en senere periode da jeg mottok giverstøtte, fordi jeg integrerte arbeid og vitnetjeneste!

Hvilke typer kristent arbeid gjøres?

Dan underviste i lingvistikk ved et arabisk universitet og oversatte Det nye testamente til språket til fem millioner muslimer som aldri hadde lest det før! Han klarte ikke å bo i hjemlandet deres, så han fikk jobb i et land hvor tusenvis av dem var gjestearbeidere.

Jim, en ingeniør, var pastor for de frivillige lederne for et dusin husmenigheter i et svært restriktivt arabisk land hvor kristne ikke møtes åpent. Han ledet dem i å forberede deres ukentlige prekener og be sammen.

Ken, en naturfaglærer på videregående skole, ble invitert til å forkynne hver tredje søndag i en landsbykirke i Afrika. Don, en doktorgradsstudent i hinduistisk kultur og religion i India, jobbet i en lokal kirke og var gjesteforeleser på et nærliggende seminar. Greg, en engelsk instruktør ved universitetet, hjalp til med å starte en kristen forlagssatsing i et land i Midtøsten. Mary underviste i skriving og hjalp lokale kristne med å produsere litteratur i Øst-Asia. Nora, som var lærer på en videregående skole, drev med manusskriving og programproduksjon for en kristen radiostasjon i Afrika. Nan, en profesjonell fiolinist i et søreuropeisk symfoniorkester, hjalp lokale kirker med å forbedre musikken sin. Engelsklærere i Kina ga timevis med omsorg til barn på et barnehjem i nærheten. Mange lærere hjelper til i kristent studentarbeid på universitetene eller skolene der de er ansatt. Noen teltmakere driver kristent arbeid rettet mot forretningsfolk, barn, slumbeboere eller fanger. Mange driver med helsehjelp eller familierådgivning. Teltmakere kan bringe faglig kompetanse på mange områder. Det er ideelt å starte nytt arbeid og trene lokalbefolkningen til å fortsette arbeidet når du må reise.

Teltmakernes hovedarbeid er evangelisering på jobben. Deres sekulære stillinger (eller studieprogram) er ikke en ulempe som frarøver tiden til hovedmålet med evangelisering, men er de nødvendige gudgitte kontekstene der evangeliseringen finner sted. Evangelisering i et vakuum produserer sjelden mye.

Lavmælt fisking etter søkende er mest hensiktsmessig i åndelig fiendtlige miljøer. Kristne bruker agn for å fiske ut søkerne blant de likegyldige eller fiendtlige menneskene rundt dem. De lever ut evangeliet på en attraktiv, gudfryktig, ikke-dømmende måte. De viser gleden ved å kjenne Gud og håp selv i lidelse. De praktiserer personlig integritet, gjør kvalitetsarbeid og utvikler omsorgsfulle relasjoner – mens de stadig blir observert. Fordi de ikke er perfekte, er de raske til å be om unnskyldning og innrømme at de fortsatt lærer hvordan de kan behage Gud.

Livsstilen deres utgjør agn. Men uten ord forvirrer eksemplariske liv folk. Deres verbale vitnesbyrd er avgjørende. I en kontekst av vennlige og omsorgsfulle forhold legger teltmakere taktfullt inn passende kommentarer om Herren i sekulære samtaler. De lærer å slippe små åndelige bomber på en uformell, naturlig måte – som om alle ville være enige.

Livet og ordene deres er agn som fører til napp fra åndelig sultne mennesker. Søkerne stiller spørsmål.

Fisking etter søkende er ikke en strukturert aktivitet, men en naturlig måte å forholde seg til mennesker på. Vi finner glede i å forklare evangeliet til folk som spør, vel vitende om at vi ikke trer inn i søkernes privatliv eller avbryter dem på et ubeleilig tidspunkt. Det er søkerne som setter tempo for de første samtalene med spørsmålene sine. Ofte sier vi for mye for tidlig. Spørsmålene deres viser oss hva vi skal si. De avslører sine følte behov, sår, hindringer for tro og hvilke sannheter de mangler eller misforstår.

Både Paulus og Peter forklarte evangelisering som å fremkalle de rette spørsmålene fra søkere og være klare til å svare på dem. Begge apostlene har arbeidsplassen i tankene. (Kol. 4:5,6, 1. Peter 3:14-16). Når ingen spør, betyr det at ingenting i den kristnes tale eller oppførsel tyder på at Gud er verdt å kjenne. Det er ingen agn. Men det finnes et riktig agn for alle typer fisk – det som berører søkerens dypeste lengsler.

Kristne trenger aldri å frykte spørsmål, ikke engang vanskelige. De bør evangelisere som elever, ikke som autoriteter. De kan si: «La meg tenke på dette til i morgen, så jeg kan gi deg et klart svar». Søkernes spørsmål gir også åpninger til å dele fra Bibelen. Teltmakeren kan si: “Jeg lærer fortsatt om min tro, men vil du se hva Jesus selv sa om dette emnet?” Trekk så frem Bibelen og ta et fem-minutters studie av et passende avsnitt.

Denne tilnærmingen er ideell for arbeidsplassen eller på campus. Når du ser de samme menneskene daglig, må de første samtalene om Gud ikke lukke døren for påfølgende samtaler. Målet er å få folk til å spørre om mer etter hvert som de er klare.

Denne tilnærmingen er også ideell for åndelig fiendtlige land. Teltmakere fisker ut søkerne uten å vekke fiendtlighet hos andre. Private samtaler går over i fritiden. Disse fører til evangelistiske bibelstudier som vokser til bibelstudier for disippel, og deretter til husmenigheter. Den er ideell for menighetsplanting.

Teltmakere jobber i team. Teltmakere bør aldri jobbe alene, men i fellesskap der de holder hverandre ansvarlige. De ber venner og kirker hjemme være med å be. I sine nye vertsland kan de jobbe i teltmakerteam eller med nasjonale kirker eller som medlemmer av teltmaker-organisasjoner eller vanlige misjonsorganisasjoner. Kirker for utlendinger er til hjelp hvis de ikke distraherer teltmakere fra lokalbefolkningen, språket og kulturen.

Hvorfor er det nødvendig med teltmakere?

Følgende er ni av grunnene til at teltmakere er viktig hvis vi ønsker å se Jesu Kristi kirke plantet i alle folkegrupper.

1. Det gir adgang til fiendtlige land. Omtrent 80 % av verdens befolkning, inkludert de fleste unådde folk, bor i land som ikke tillater kristne misjonærer.
2. Det gir naturlig, vedvarende kontakt med ikke-troende i restriktive og åpne land. Dette er avgjørende for å vinne dem. Teltmakere forholder seg lett til sine profesjonelle kolleger i utlandet.
3. Den sparer knappe misjonsmidler til misjonærtjenester som må ha full støtte.
4. Det multipliserer vårt personell. Teltmakere er vårt beste håp for en tilstrekkelig misjonsstyrke. Det vil aldri være nok betalte kristne arbeidere. Profesjonelle lekfolk som vitner på arbeidsplassen tilfører en stor ressurs til verdensevangeliseringen, som i utgangspunktet var en lekmannsbevegelse.
5. Den supplerer kristen radio og TV ved å inkarnere evangeliet for millioner som nå kan høre det. Evangeliet må både sees og høres. Teltmakere fisker ut tilhørere, gjør dem disippel og etablerer fellesskap.
6. Det kan redusere utmattelsesraten for misjonærer som ikke fullfører sin første periode eller kommer tilbake for en andre (30 %). Personer som søker om giverstøttet, vanlig misjonstjeneste etter å ha forsørget seg selv gjennom språk- og kulturlæringsperioden er utprøvd. De vil sannsynligvis holde ut fordi de kjenner livet de vender tilbake til.
7. Den legitimerer misjonsorganisasjoner i åpne land der regjeringer må rettferdiggjøre deres tilstedeværelse overfor fiendtlige velgere. Misjonsorganisasjoner får gunst hos regjeringer når noen av medlemmene deres bruker sine nasjonsbyggingsferdigheter i sekulære institusjoner.
8. Den er ideell for fremvoksende misjonsorganisasjoner i nye sende-land som ikke kan følge vår vestlige modell for giverstøtte fordi de ikke har midlene eller ikke lovlig kan sende midler til utlandet.
9. Den gjør bruk av dagens enorme globale arbeidsmarked som Gud har konstruert for å hjelpe oss å fullføre verdensevangelisering. Tør vi ignorere hundretusenvis av godt betalte stillinger over hele verden mens falske religioner og kulter utnytter dem til å spre falsk lære?

Paulus, den store menighetsplanteren i det første århundre, ga oss enda sterkere grunner for å satse på teltmakere i det tjueførste århundre. Hans tidløse grunner vil bli viktigere når vi nærmer oss slutten av historien. Før vi ser på dem, må vi vurdere hvilke økonomiske muligheter Paulus hadde, hvor mye han faktisk jobbet, hvilke midler han mottok og hvorfor han jobbet i det hele tatt.

Hvilke økonomiske muligheter hadde Paul?

Han nevner tre.

1. Han kunne ta betalt fra sine lyttere og sine konvertitter, slik mange omreisende filosofer gjorde. Han avviser dette alternativet direkte.
2. Han kunne motta midler fra venner og eldre menigheter.
3. Han kunne forsørge seg selv.

I 1 Kor. 9 lister han opp sterke argumenter for giverstøtte til kristne arbeidere. Han skriver bifallende at Peter og kona fortsatt fikk støtte fra kirken etter mange år i misjon.

Lenge før hadde Jesus kalt Peter til å forlate sin jobb som fisker for alltid og stole på at Gud ville sørge for ham gjennom sitt folk (Luk. 5:1-11). Etter Jesu oppstandelse gikk Peter tilbake til fiskebåten sin. Jesus møtte ham på stranden og ba ham om å fornye sin forpliktelse til å kun fiske etter mennesker. Han måtte love det tre ganger (Joh 21). Flere år senere var han fortsatt trofast mot sitt oppdrag. Han mottok fortsatt økonomisk støtte fra Guds folk.

I 1 Kor. 9 fastslår Paulus sin rett som apostel til å motta støtte fra menighetene. Men så sier han i samme kapittel tre ganger (vers 12, 15, 18) at han aldri har benyttet seg av denne retten! Tre ganger! Siden dette brevet er skrevet fra Efesos nær slutten av hans tredje reise, må det dekke alle tre reisene og sannsynligvis den foregående perioden.

Hvorfor avviser Paulus kirkens støtte til seg selv når han kan motta den? Han godkjenner det, og logistikken var ikke noe stort problem siden Peter fikk midler.

Paulus grunner til å jobbe er tydeligvis mer enn økonomiske. To ganger sier han at han jobber for ikke å legge noen hindring i veien for evangeliet. De andre apostlene arbeidet i jødiske kretser, men Paulus arbeidet blant hedninger. Hvis de identifiserte ham med de allestedsnærværende offentlige talere, ville budskapet hans være mistenkelig. De snakket for å glede publikum, enten for å høste fetere fortjeneste eller for å sikre at de fortsatt skulle få støtte fra sine velstående lånetakere.

Paulus får troverdighet for seg selv og sitt budskap ved å opprettholde økonomisk uavhengighet. Han var ikke avhengig av en fraksjon av kirken eller noen velstående forsørgere.

Men to avsnitt ser ut til å motsi denne konklusjonen. Paulus fikk noen gaver. Så vi må stille tre spørsmål:

1. Hvor mye arbeidet Paulus?
2. Hvor mye fikk han i gaver?
3. Hvorfor insisterte han på å jobbe i det hele tatt?

Hvor mye arbeidet Paulus?

Den første reisen. 1 Kor. 9:6 antyder at Paulus og Barnabas allerede støttet seg selv på sin reise gjennom Kypros og Galatia. Paulus bruk av nåtid indikerer også fortsatt selvstøtte når de dannet separate lag.

På den andre misjonsreisen drev Paulus handel i Filippi (2. Kor. 11:12). Han arbeidet i Tessalonika i henhold til begge brevene hans til disse konvertittene. Han jobbet «natt og dag», det vil si tidlig morgen- og sene ettermiddagsskift, samme arbeidsplan som observeres i Middelhavet i dag. Arbeidere går på jobb i mørket, tar en tre-fire timers pause i løpet av den varmeste tiden på dagen, og jobber deretter et nytt skift som ender når det er blitt mørkt. Kveldsmat spises mellom klokken ni og midnatt.

I Korint resulterte Paulus’ jobbjakt i arbeid og overnatting hos Akvila og Priskilla (Apg 18:1-5) som var teltmakere. Lukas forteller oss at den intellektuelle Paulus også ble opplært til å lage og reparere telt og andre dyreskinnsprodukter.

Apostlenes gjerninger 18:5 påstås ofte å bety at Paulus bare jobbet inntil Timoteus og Silas kom fra Filippi med penger. På gresk står det at de allerede fant ham dypt involvert i forkynnelsen, så det antas ofte at han allerede hadde sluttet i teltmakerjobben han nettopp hadde funnet. Likevel antyder teksten ingen endring i hans aktivitet etter ankomsten av partnerne hans. Det er ingen grunn til å tro at han sluttet å lage telt. Han integrerte sin tjeneste og sitt praktiske arbeid.

Hvis Paulus hadde sluttet å lage telt etter noen dager eller uker, ville det aldri ha blitt et problem i Korint. Men etter at Paulus hadde reist videre til Efesos, kom det jøder til Korint som prøvde å miskreditere Paulus på akkurat dette området. De hevdet at hans manuelle arbeid beviste at han ikke kunne få støtte til sin tjeneste fordi han ikke var en ekte apostel.

Men hvis Paulus ikke hadde jobbet mesteparten av tiden i Korint og andre steder, ville anklagene mot ham vært grunnløse og hans lidenskapelige forsvar av hans praktiske arbeid ville ikke ha gitt noen mening. På grunn av denne konflikten har vi Paulus’ verdifulle argumenter for selvfinansiert misjonsarbeid i de to brevene han skrev til sin nye menighet i Korint.

På den tredje misjonsreisen skrev Paulus fra Efesos: ” Helt fram til nå har vi både sultet og tørstet; vi mangler klær, blir mishandlet, er hjemløse og må streve for å livberge oss med våre egne hender. Når vi blir utskjelt, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut.” (1. Kor. 4:11- 12). Judaistene snakket nedsettende om Paulus på grunn av hans slitte klær. Ble Paulus til forlegenhet for sine konvertitter fra overklassen?

I sine avskjedsinstruksjoner til de eldste i Efesus sier Paulus:

” Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte. Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. ” (Apg 20:33–35.)

Paulus formanet pastorene i husmenighetene til å fortsette å jobbe for sin egen selvforsørgelse, akkurat som han hadde gjort, for å modellere arbeid og vitne for de “svake” – for konvertitter som lett kunne bli fristet til å fortsette et liv i lediggang og utnytte andre kristnes raushet (1. Kor. 6:10-11). Når Paulus siterer Jesu ord om at «Det er saligere å gi enn å få.», mener han ikke at pastorene skal arbeide for å gi til de fattige. Slike gaver ville fremme uansvarligheten og avhengigheten Paulus prøvde å kurere. Snarere var pastorenes fortsatte selvforsørgelse en kostbar form for modellering som var nødvendig i pionerstadiet for menighetsplanting i den umoralske, avgudsdyrkende, sløve, hedenske befolkningen.

Hvordan integrerte Paulus sitt arbeid og sin tjeneste? I tillegg til å dele evangeliet med enkeltpersoner på jobben, underviste Paulus konvertitter «fra hus til hus». Det vil si at han underviste i husmenighetene, sannsynligvis om natten.

Han underviste også i Tyrannus-salen i den lange middagspausen, fra ca. kl. 12 til kl. 16, da foreleseren ikke trengte auditoriet selv. (F.F. Bruce anser den tidlige vestlige teksten som nøyaktig angående denne detaljen.)

Lukas skriver at Paulus’ tilhørere i Tyrannus-hallen lånte arbeidsforkleet hans og lommetørkleet hans (svettekluten rundt pannen) i håp om å helbrede de syke. For et gripende glimt av Paulus undervisning – i arbeidsklærne hans! Hans lunsjtidspublikum av arbeidere var sannsynligvis kledd på samme måte (Apg 19:11-12).

Nær slutten av sitt tredje år i Efesos skriver Paulus 1. Korinterbrev for å svare på anklagene fra jødene. Han avlegger deretter et smertefullt besøk i Korint, hvor han blir avvist. Han skriver sitt alvorlige brev, som ikke lenger eksisterer. Da koster Demetrius’ opprør nesten livet til Paulus, men han flykter til Troas. Siden han er for bekymret til å vente på Titus der, fortsetter han til Filippi, for å avskjære ham der. Titus kommer med gode nyheter. Paulus skriver 2. Korinterbrev. På sitt tredje besøk vil han jobbe som før (11:12ff). At Paulus insisterer på å være teltmaker selv når hans apostoliske autoritet er i tvil, tyder på at det var en viktig del av hans banebrytende strategi. Men la oss vurdere hva som ser ut som bevis for det motsatte.

Hvor mye støtte fikk Paulus?

I 1 Kor. 9 forsvarer han sterkt sin (og andre kristnes) rett til giverstøtte. Han ser ut til å kontrastere kun støtte fra sine konvertitter (som han avviser) og sin egen inntekt. Men totalforsvaret hans inkluderer støtte fra enhver kilde.

I 2. Kor. 11:8-9 forteller han korinterne at han til og med nærmest plyndret menigheter for å tjene dem. “Plyndret” er en overdrivelse for å vektlegge poenget. Selv om brødrene fra Makedonia hadde gitt enorme gaver, ville det ikke vært et ran. Men filipperne, som de fleste makedonere, var fattige. Paulus førte skam over korinterne.

Men foruten 1. Kor. 9, er det viktigste avsnittet Fil 4:15-16. Noen år senere sendte filipperne en gave til Paulus da han satt i fengsel i Neros palass, hvor han ikke kunne jobbe. Paulus takker dem, og husker deres tidligere hjelp. Han skriver at de var den eneste kirken som noen gang hadde gitt til hans arbeid! Og de hadde gitt «både én og to ganger» – et vagt begrep som antydet en gang eller to.

Judaistene krevde støtte fra Paulus kirker som deres rett. De var flaue over at Paulus ikke tok imot betaling fra sine konvertitter, så de anklaget ham for å lyve. De sa at han sikkert mottok bidrag fra en eller annen kilde i det skjulte. Paulus benekter bestemt denne anklagen i 2. Kor. 12:16-18, og insisterer på at han ikke mottar midler fra noen! På pionerstadiet aksepterer han ikke engang gratis gjestfrihet (2. Tess.3:6-16). Han tar imot mat og losji på korte besøk til modne kristne venner i eldre, etablerte kirker (Filemon 1:22). Reisende gjester ble forventet å betale etter en gratis natt eller to. Tekstbeviset ser ut til å indikere at Paulus og teamet hans støttet seg selv på alle tre reisene som en bevisst politikk. De mottok ingen økonomisk hjelp fra noen kilde bortsett fra et par gaver fra Makedonia. Hvis Paulus mottok bidrag fra kirker, ville hans påstander være falske og hans argumenter for selvforsørgelse hyklerske.

Hvorfor jobber Paulus i det hele tatt?

I 1. Korinterbrev forsvarer Paulus både sitt budskap og sin samtaleform som var under angrep. Han svarer også på korinternes spørsmål.

I 9:3 begynner han sitt formelle forsvar på den alvorligste anklagen mot sitt apostelskap – hans sekulære arbeid. Som de fleste forfatterne på denne tiden (inkludert de fleste bibelske forfatterne) setter Paulus hovedspørsmålet i sentrum av brevet sitt. Han plasserer sitt forsvar midt i et avsnitt om å gi fra seg sine rettigheter for evangeliets skyld. Paulus sier: “Mitt forsvar mot dem som dømmer meg, er dette:” Vi skal se på tre av Paulus sine grunner for å jobbe.

Troverdighet. Han sier to ganger (1.Kor. 9:12 og 2.Kor. 6:3ff) at han arbeider for ikke å legge hindringer i veien for evangeliet, slik at hans budskap og motivasjon ikke blir mistenkeliggjort for hedningene. Paulus selvforsørgelse viser hans oppriktighet. Han får ingen økonomisk gevinst. Snarere koster det ham dyrt! Han er ikke en «som vil gjøre penger på Guds ord» (2 Kor 2:17) eller en som forkynner det publikum ønsker å høre for å tjene mer penger. Han vil ikke bli identifisert med de skruppelløse talerne som streifet rundt i imperiet og utnyttet publikummet deres. Han tar ikke penger fra noen slik at han kan være fri fra alle mennesker. Han er ikke avhengig av noen velstående beskytter eller sosial klikk, heller ikke til noen velstående person eller fraksjon i splittende Korint. For en strålende politikk dette viste seg å være i den byen!

Identifikasjon. Paulus jobber for å tilpasse seg kulturelt til mennesker for å vinne dem. Han tilnærmer seg jødene som en jøde. Han tilnærmer seg grekere (utdannede hedninger) som en høyt utdannet, trespråklig, romersk statsborger i overklassen. Men han fokuserer først og fremst på de «svake», på de fattige, mindre utdannede, lavere klassene og barbarene (Disse var ikke villmenn, men alle som ikke hadde gresk som morsmål. Dette inkluderte bygde- eller stammefolk fra innlandet, og mange utenlandske fanger. Noen få var dagarbeidere, men de fleste var slaver.).

Paulus sosiale klasse og lærdom gav ham respekt fra overklassen overalt. (Tilsynelatende er ikke engang de lurvede klærne hans et hinder.) I Athen blir han raskt invitert av universitetsbyens filosofer til å tale på Areopagos. I Efesos blir til og med asiarkene (lokale asiatiske herskere) hans venner. Den romerske prokuratoren Festus sa: Paulus, din store lærdom gjør deg gal.

Men det er vanskeligere for Paulus å identifisere seg med arbeiderklassene, så han utfører praktisk arbeid for å tjene til livets opphold (1 Kor. 9:19ff). Han må kle seg og leve som de gjør. Men det er ikke noe skuespill. Han og teamet hans er helt avhengige av å arbeide. (Antyder Fil.3:7-9 at Paulus mistet arven sin?)

Hvorfor valgte den utdannede Paulus å identifisere seg med håndverkerne som var ganske lavt på den sosiale og økonomiske rangstigen? Fordi de fleste av menneskene i Romerriket var fattige. 70-80 % var slaver! Dessuten var barbarene hans kanal til de ikke-gresktalende folkegruppene på landsbygden og blant stammefolkene i innlandet.

Paulus identifikasjon med arbeiderne er ikke falsk. Lønnen er dårlig. Ofte er han sulten, kald og dårlig kledd. Denne inkarnasjonsmodellen var ikke særegen for Paulus. Han etterligner Jesus, hvis identifikasjon med oss ​​kostet ham alt. Paulus minner oss om dette i 2.Kor.8:9, Fil. 2:5-11 og 1.Kor.11:1.

Modellering. Paulus skriver:

“Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere.” (1. Tess. 3:8).

Først viser Paulus de nye troende hvordan de kan leve ut evangeliet, ikke bare i kirken, men på arbeidsplassen! De hadde aldri sett en kristen. Det var ikke nok å fortelle dem hvordan de skulle leve et hellig liv i deres forførende, umoralske, avgudsdyrkende kultur. At Paulus kan leve et gudfryktig liv i dette samme skitne miljøet gir ham troverdighet (1 Tess. 4:1ff).

For det andre modellerer Paulus en bibelsk arbeidsetikk (2. Tess.3:6-15), og forvandler nylig omvendte tyver, arbeidsledige og alkoholikere til pålitelige forsørgere for deres familier og sjenerøse givere til de trengende (1 Kor. 6:10, 11, Ef. 4:28, 1 Tim.5:8). Se for deg virkningen av forvandlede bomser på utenforstående! Paulus skriver mye om arbeid. Uten arbeid kan det ikke være noen gudfryktige konvertitter, sunne familier, uavhengige kirker eller produktive samfunn.

For det tredje setter Paulus et eksempel som etablerer et mønster for lekmannsevangelisering (1 Tess.1:5-8). Konvertitter skal umiddelbart være ulønnede evangelister på heltid til sine egne sosiale kretser, og svare på spørsmål om deres forvandlede liv og nye håp. Hver konvertitt var en ny inngang til fiendens territorium. De skulle ikke raskt endre omgangskretsene sine før de hadde vunnet sin utvidede familie, venner, naboer og sine kolleger på jobben (1 Kor.7:17-24).

Paulus evangeliserte ikke tilfeldig. Han planla en detaljert strategi og la en solid grunnmur «som en klok byggmester» (1.Kor.3:10-15). Å være teltmaker var en viktig del av planen hans.

Hva var Paulus strategi?

Paulus unike tilnærming til menighetsplanting var designet for å produsere en stor verdensomspennende misjonsbevegelse blant lekmenn – den raskeste måten å evangelisere hele verden på!

Fra starten hadde Paulus’ menigheter evnen til å reprodusere. Alle evangeliserte, uten lønn. Lekmannsevangelisering var standard. Kirkene hans var selvstyrende, ikke avhengige av utenlandsk ledelse. Paulus og teammedlemmene hans var aldri pastorer i disse kirkene, men utnevnte lokale husmenighetsledere som de‌ trente og underviste i «hele Guds plan og vilje». Bibelskole!

Kirkene hans var selvforsørgende, aldri avhengige av utenlandske midler. Til og med husmenighetspastorene forsørget seg selv under pionerstadiet. Men konvertitter ble lært opp til å gi, fordi omsorg for de fattige ikke er valgfritt for kristne.

Paulus utnevnte husmenighetsledere nesten umiddelbart, men de beholdt jobbene sine (Apg 20:33-35). Da menighetene krevde en heltidspastor, var det klart hvilken lokal leder som hadde størst respekt blant husmenighetene og blant de ikke-troende i samfunnet (1 Tim.3:7). Hvis pastoren aldri hadde jobbet og vitnet på den hedenske arbeidsplassen, hvordan kunne han be medlemmene om å gjøre det? Hvordan kunne han trene dem? (Ef.4:11,12.)

Da husmenighetene ble mangedoblet og en heltidsleder var nødvendig, var lokale midler tilgjengelig for hans støtte. Paulus’ eldre menigheter skulle sørge for sine pastorer, slik Paulus minnet galaterne om, og senere de eldste i Efesos (Gal.6:6, 1.Tim.5:17,18).

Medlemmene kunne gi fordi de alle jobbet. Paulus hadde innpodet en sterk arbeidsmoral. De ønsket å gi fordi pastoren ikke var en outsider, men en lokal leder de respekterte. Det grunnleggende mønsteret med ubetalt evangelisering var godt etablert slik at lønnet tjeneste var unntaket snarere enn regelen.

Paulus lot aldri kirkene sine på noe tidspunkt bli avhengige av utenlandske midler eller av utenlandsk ledelse. Paulus strategi var ikke tilfeldig. Med mindre han forsørget seg selv, kunne han ikke produsere selvforsørgende evangelister eller uavhengige kirker. Han advarer andre om å ta hensyn til hvordan de bygger på hans nøye gjennomtenkte grunnvoll (1.Kor.3:10). Både lære og metode betydde noe.

Hvor effektiv var Paulus strategi?

Mange av lekevangelistene hans var fra en usmakelig, uutdannet, hedensk bakgrunn. Ingen hadde antropologisk eller missiologisk opplæring. De fleste var slaver. Likevel hadde de mottatt evangeliet med stor personlig risiko, og de risikerte livet uten lønn for å ta det til andre. På ti år (de tre reisene tok et tiår) evangeliserte Paulus og vennene hans (uten økonomisk støtte) seks romerske provinser! De gjorde det ved å vinne og mobilisere de stort sett uutdannede, ulønnede konvertittene, hvorav de fleste var slaver.

Paulus skriver til de romerske kristne om sine siste tjue år med misjonsarbeid: “jeg…har fullført forkynnelsen av Kristi evangelium vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria (det moderne Albania)… Men nå har jeg gjort det jeg skulle i landene her ” (Rom.15:19-24). Han hadde evangelisert den gresktalende halvdelen av imperiet og vendte seg nå til den latinske halvdelen, inkludert Roma og Spania.

Men hvordan kan han påstå at han er ferdig med den greske halvdelen av Middelhavet når det ser ut til at han aldri har jobbet utenfor de store byene? I det samme brevet skriver Paulus at han står i gjeld både til jøder og hedninger, til grekere og barbarer (Rom.1:14-16). Barbarene var de fleste menneskene som ikke hadde gresk som morsmål, mange av dem bodde på landsbygda og blant stammefolkene. Var ikke Paulus bekymret for dem?

Romerriket var aldri mer enn en kjede av bykolonier og militære utposter, hver med sine egne skikker, lokale lover og guddommer, som vanligvis ble respektert av de romerske myndighetene. Verken de romerske keiserne, eller grekerne før dem, hadde noen gang forsøkt å integrere eller utdanne stammefolkene. Mange språk ble snakket selv i byene. Hvilke problemer Paulus opplevde med det lykaonsk-talende folket i Lystra! (Apostlenes gjerninger 14.)

Paulus strategi møtte denne utfordringen. Ved å gjøre sine flerspråklige, konvertitter fra lavere klasser til ulønnede evangelister, garanterte Paulus evangeliseringen av innlandet. Michael Green beskriver hvordan konvertitter løp for å dele evangeliet i sine hjembyer. Nye konvertitter tok med seg evangeliet, kledd i sitt eget språk og kultur, ikke som en fremmed religion. Landsbyfolk besøkte også byene.

Etter noen måneder i Filippi snakker Paulus om makedonske menigheter, i flertall. Hans første oppfølgingsbrev til tessalonikerne sier at evangeliet hadde spredt seg fra dem i hele regionen! Korint spredte evangeliet gjennom Akaia.

Paulus ble i Efesos tre år, men Lukas skriver at etter bare to år hadde alle i Asia allerede hørt Herrens ord (Apg 19:10). Dette var hele den romerske provinsen Asia som hadde blitt det økonomiske sentrum av imperiet fordi de store asiatiske handelsrutene gikk gjennom byene!

Overdrev Lukas? Demetrios, sølvsmeden, som startet opprøret, bekrefter utilsiktet Lukas rapport! Han sier “ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser…” Så mange at sølvindustrien nesten var ute av drift og tilbedelsen av Artemis sto i fare for å bli utslettet (Apg 19:24-26). Etter bare to år!

Paulus strategi brakte eksponentiell vekst blant de innfødte! Antall troende multipliserte seg. Hastighet er viktig når du er pioner i antagonistiske kulturer. Paulus’ konvertitter spredte evangeliet så raskt at da opposisjonen hadde rustet opp, var det for sent å slukke brannen! I dag gir vi ikke-kristne religiøse ledere tiår med tid til å mobilisere sin motstand mot evangeliet.

Dr. Donald McGavran sa at kirkevekst krever en stor styrke av ubetalte evangelister. Men hvordan skal de produseres hvis modellene vi tilbyr kun inkluderer lønnede misjonærer? Misjonærer fra vestlige land regnes som velstående. Paulus’ konvertitter kunne aldri si til ham: “Du evangeliserer fordi du får betalt for det og du har mer tid. Du vet ikke hvordan det er å jobbe lange timer for å forsørge en familie i landet vårt.”

Det samme problemet oppstår ikke når teltmakeren tjener en god lønn fordi han ikke får betalt for sin kristne tjeneste. Lønnen hans kan gjøre ham i stand til å gi sjenerøst der det er behov. Vi kan moderere det vestlige mønsteret av betalt tjeneste som vi har eksportert rundt i verden ved å sende selvforsørgende team, som hver inkluderer og sørger for et vanlig misjonærpar.

Kan Paulus modell hjelpe i dag?

Undersøkelse av Paulus’ liv som teltmaker oppklarer mye av forvirringen rundt dette emnet i misjonskretser i dag.

1. Den støtter en enkel definisjon: Teltmakere er misjonsmotiverte kristne som forsørger seg selv i sekulære stillinger, ettersom de gjør Jesus Kristus kjent på jobben og i fritiden.
2. Den demonstrerer teltmakertjeneste – dens heltidskarakter på grunn av integreringen av arbeid og vitnesbyrd, og dens fokus på evangelisering og husfellesskap. De kristnes personlige integritet, kvalitetsarbeid, omsorgsfulle relasjoner og diskrete verbale vitnesbyrd på jobben vekker spørsmål om Gud fra de som er søkende.
3. Det gir et bibelsk grunnlag for teltmakere, i balanse med andre misjonsformer.
4. Den legger til en tidløs, bibelsk begrunnelse på vår tidligere liste over aktuelle, praktiske årsaker til å være teltmaker.
5. Den gir en strategi for å starte menighetsplanting blant unådde folk i fiendtlige land.
6. Det gir en økonomisk strategi for oppdraget.
7. Den gir en plan for å rekruttere personell til oppgaven.
8. Den foreslår den åndelige forberedelsen som trengs og hvordan man kan sørge for den.
9. Den gir enkeltpersoner og misjonsorganisasjoner kriterier for teltmakere – når er det ønskelig?
10. Det eliminerer nesten alle ulempene – den samme lange listen som avslutter de fleste artiklene om å være teltmaker.

Disse “manglene” er et resultat av vage definisjoner, spesielt fra den falske antagelsen om at alle kristne utlendinger er teltmakere, når sannsynligvis bare rundt én prosent driver med tverrkulturell evangelisering.

Er det mulig å evangelisere på dagens arbeidsplasser?

I 20 år har Global Opportunities forsket på hundretusenvis av ledige stillinger i alle slags yrker, med rundt 40 typer arbeidsgivere over hele verden. GO gir jobb- og misjonsrådgivning for å hjelpe engasjerte kristne til å tjene i utlandet som teltmakere. Her er noen få svar på de vanligste spørsmålene.

Er arbeidskontrakter lange nok for språk- og kulturlæring?

De første kontraktene er vanligvis for ett til tre år og kan ofte fornyes. Selv om jobben sannsynligvis kan gjøres på engelsk, må teltmakere begynne å jobbe med språket for sin egen kulturelle tilpasning, for å få tillit fra lokalbefolkningen og for å dele evangeliet på en sensitiv måte. De er vanligvis langt mer oppslukt av språket og kulturen enn den vanlige misjonæren. Arbeidsgivere tilbyr ofte språkopplæring for familien. Kulturlæring er raskere når den er systematisk i stedet for tilfeldig.

Er arbeidskontraktene lange nok til at misjonsarbeidet utgjør en betydelig forskjell?

Teltmakernes jobber utsetter dem umiddelbart for den nådeløse granskingen av ikke-troende og for deres mange spørsmål. Vitnetjenesten begynner med en gang. Hvis de bare blir to år, kan andre teltmakere fortsette å følge opp deres konvertitter og kontakter. (Teltmakerteam legger til rette for dette.) Men mange teltmakere forplikter seg hele livet til en region eller en folkegruppe så lenge Gud fortsetter å gi nye arbeidskontrakter. De fleste langsiktige forpliktelser gjøres i løpet av en innledende kortsiktig periode.

Bare et år eller to i utlandet (til og med ferier) forbereder kristne til å være bedre lekvitner hjemme, til å være medlemmer av misjonsrådene i kirkene deres, eller til å være mer fokuserte på misjon som pastorer eller seminarprofessorer.

Er lønnen tilstrekkelig for å dekke levekostnadene?

Internasjonale arbeidsgivere betaler lønn som varierer fra beskjedne, men tilstrekkelige til svært høye lønninger med sjenerøse fordeler. De betaler tur-retur-billetter for familien, og noen ganger privat skoleundervisning for barna. Men de bedre jobbene krever god faglig forberedelse og erfaring. Arbeidstillatelser gis kun til utlendinger med kompetansen landet trenger.

Universitetsundervisning er en av de beste kontekstene for teltmakere, men det lønner seg ofte dårlig fordi det er deltid. Men mange akademiske institusjoner betaler godt fordi de mottar utenlandske stipender til dette formålet. Kontrakter fastsetter ofte at fakultetspersoner kan bruke halvparten av tiden sin til ytterligere opptjening gjennom rådgivning.

Uansett stilling bør den anskaffes før man forlater hjemlandet og helst mens man fortsatt er ansatt. De som søker jobb etter ankomst til utlandet er ofte mistenkelige. Hvorfor er de arbeidsledige? Kunne de ikke fått jobb hjemme? De blir behandlet som lokalt ansatte, og betalt lavere lokal lønn, ofte uten fordeler som gratis flybilletter. Vanligvis må de forlate landet der de har søkt, og vente sammen med familiene sine i et tilstøtende land til arbeidstillatelse kan ordnes. Dette kan bli kostbart.

De samme problemene oppstår ikke hvis en fortsatt ansatt potensiell teltmaker er på jobbjakt på en rundtursferie i mållandet. Personlige intervjuer øker muligheten for å bli ansatt. Ellers bør jobbsøking i utlandet være siste utvei.

Mange kristne får lav lønn i utlandet fordi de har samlet inn full giverstøtte og ikke ønsker mer enn en symbolsk ansettelse. De håper at noen timer med engelskundervisning vil kvalifisere dem til lovlig opphold. Men å bruke en jobb som et dekke for misjonsarbeid kan få kristne til å fremstå som mistenkelige overfor sine naboer og kolleger. De ser på seg selv som hemmelige vanlige misjonærer med jobb. De kommer inn med en hemmelig mentalitet som farger alt de gjør, og skaper mistanker om seg selv overalt. De ofrer troverdigheten. Teltmakere er en unik tilnærming til tjenesten der jobben er viktig som evangeliseringskontekst. Mange misjonsledere setter liten pris på Paulus’ integrerte arbeid og vitnesbyrd fordi de ikke har noen erfaring med evangelisering på arbeidsplassen.

Trenger du åndelig forberedelse?

Ikke alle soldater trenger offisersutdanning. Men fotsoldater må kunne sine bibler, åndelig krigføring, induktiv bibelstudie, fisking etter søkende og undersøkende (evangelistisk) ledelse av en diskusjon rundt et bibelstudie. De trenger minst et år med formelt bibelstudie, eller tilsvarende, anskaffet i en kirke eller i et campusfellesskap. De bør ta et kort misjonskurs som Perspectives. Evangelisering blant utlendinger er en utmerket forberedelse.

Studentorganisasjoner som IFES (Laget), gir utmerket opplæring i tjenesten, fordi universiteter er mikrokosmos av vår flerkulturelle, åndelig fiendtlige verden.

Ungdom kan ta dra på kortidsmisjon til andre land i sommerferiene og få erfaring som misjonærer.

Teltmakere stoler på og adlyder Gud

Hovedutfordringene til teltmakere er ikke mangler i den tverrkulturelle lekmannstjenesten, men restriksjonene til fiendtlige regjeringer. Vanlige misjonærer vil også oppleve dem, bortsett fra at de ikke kan få tilgang, med mindre de blir teltmakere. Teltmakere må evangelisere diskret, fiske ut søkere, vel vitende om at de kan stole på at Gud vil beskytte dem mot fare, avskjed eller utvisning. Ikke alt er ubehagelig. Mange familier nyter livet i disse kulturene, og bor der i mange år. Vår Konge eier alle land ved opprettelsesrett og ved kjøpsrett. Han regjerer! Ingen tør røre en av barna hans med mindre han tillater det. Der det bare eksisterer noen få troende i dag, vil kirker snart blomstre akkurat som gårsdagens forfulgte minoriteter er dagens formerende kirker. Vi har Jesu ord: “Jeg vil bygge min kirke!” (Matt 16.) Vi vet hvordan denne kosmiske krigen om kontroll over verden slår ut – vi kikket på slutten av Boken! (Åp. 11:15, 7:9-12.)

Men hver evangelisert region blir også polarisert, og en annen type forfølgelse oppstår, som sekulariseringen av tidligere kristne samfunn. Noen misjonsledere spår at misjonærer snart ikke vil være velkomne noe sted. Når vi nærmer oss slutten av historien, vil bare lokale lekfolk og utenlandske teltmakere kunne fullføre verdensevangeliseringen. Nå er tiden inne for å trene lekfolk overalt. Teltmakermodellen er avgjørende!

Med mange teltmakere i det ekspanderende internasjonale arbeidsmarkedet og vanlige misjonærer og lokale troende og støttepartnere i hjemlandet – som alle tjener sammen under vår øverstkommanderende, kan vi plante kirker i hver folkegruppe og deretter slutte oss til det store, multinasjonale publikummet for å synge lovsanger til kongenes konge!